Om Marit
Født 21. mars 1980 i Trondheim
Oppvokst på en gård på Rognes, 7 mil sør for Trondheim
Familie: far Ola Ivar, mor Kristin, søsken Anders og Kari.
Samboer: Fred Børre Lundberg
Utdanning: Videregående skole (Støren 1999), eksamen i anatomi og fysiologi (2009)
Yrke: Skiløper og medeier i Gymtimen AS
Klubb: Rognes IL
Trener: Egil Kristiansen
Lag: Norges Skiforbund damer elite. Vært på lag siden 1998; to år på juniorlandslag, et år på rekruttlag og ni år på elitelag
Som barn drev jeg med langrenn, fotball og håndball. Min første langrennstrener var Idar Terje Belsvik og han fulgte meg fra jeg var 12 år gammel og til junioralderen. Som sjuåring begynte jeg å konkurrere og var det man kaller en "barnestjerne". Første gang jeg ble slått i langrennsløypa var i et renn i Sverige da jeg var 13 år.
Frem til jeg var ferdig med videregående skole bodde jeg hjemme hos mine foreldre. Det å vokse opp på gård har betydd mye for idrettskarrieren min. Jeg måtte hjelpe til på gården fra ung alder og fikk mye gratis trening gjennom fysisk arbeid. Fra jeg var 12 år gammel trente jeg sammen med en gruppe på 5-6 skiløpere, to jenter og resten gutter. Det gode miljøet rundt meg betydde mye og ikke minst det å trene med gutter var bra. Jeg ville ikke være noe dårligere enn guttene, så det ble endel tøffe økter..
Som 18åring kom jeg inn på Skiforbundets juniorlandslag og 27. desember 1999,19 år gammel, debuterte jeg i verdenscupen med en 39. plass i sprint i Engelberg som resultat. Etter verdenscupdebuten tok det tre år før jeg tok min første verdenscupseier. Det skjedde i Düsseldorf 26.oktober 2002. Samme sesong tok jeg min første individuelle mesterskapsgullmedalje da jeg vant sprinten i Val di Fiemme. Min første verdenscupseier i distanserenn kom på 10 km klassisk i Gällivare i november 2004.
I min gjennombruddsperiode hadde jeg Svein Tore Samdal som trener og vi var nok kjent for å trene knallhardt med såkalte intervallbolker. I 2005 kom mitt virkelige gjennombrudd i VM i Oberstdorf - der vant jeg fem medaljer, hvorav tre gull.
I denne perioden var jeg verdens beste dameløper og mange trodde nok jeg skulle vinne det meste i OL i Torino året etter. Det ble med en sølvmedalje i Torino.
Etter dette ble hadde jeg noen sesonger der prestasjonene varierte mye. Noen gode renn og pallplasseringer ble det riktignok, men jeg klarte ikke å prestere opp mot mitt beste. VM i Liberec i 2009 ble et vendepunkt. Det var her jeg skjønte at noe måtte endres for at jeg skulle klare å komme på toppen igjen. Mange mente jeg var ferdig som langrennsløper, men i mitt hode visste jeg hva jeg var god for. Det var bare å legge skuffelser og fortiden bak meg. Jeg visste hva jeg kunne prestere på mitt beste. Jeg gjorde en total endring i treningen, prioriterte mye rolig trening og jobbet i tillegg mye med den mentale biten. I tillegg hadde jeg fokus på litt annen trening som balanse, koordinasjon, styrke og mye teknikk. Fra å ha vært den som trente veldig mye hardt, gikk jeg helt over på den andre siden av skalaen og ble den som trente minst hardt. jeg var veldig spent på om dette ville fungere, men kjente hele veien at kroppen og formen bare ble bedre og bedre. Da jeg vant min første sprintkonkurranse på fem år i Rogla i desember 2009, skjønte jeg at jeg var tilbake.
Sesongen 2009-2010 ble en fantastisk sesong med fem OL-medaljer :-)
Som skiløper har jeg opplevd det meste, men motivasjonen er fortsatt på topp. Til vinteren har jeg mulighet til å oppleve mesterskap på hjemmebane. Jeg ser også lenger fram enn det og tenker på OL i Russland om fire år. Jeg trives utrolig godt med det å trene, sette meg utviklingsmål og stadig bli bedre..
Av og til kan pressekonferanser bli litt langdryge...;-)
